Mennesket har mangfoldiggjort og distribuert sine ideer og visjoner i ulike medier i tusenvis år. Vi kjenner eksempler fra Kina fra før vår tidsregning hvor tekst og bilder er overført til tekstiler og papir ved hjelp av pigment og gjenbrukbare trykkformer.

---

Historiske mangfoldiggjøringsteknikker

Høytrykk

De tidligste teknikkene baserte seg på en eller annen form for stempel, og alle som i barndommen har forsøkt seg på potettrykk, kjenner det godt: En trykkform med forhøyede områder bærer pigmentet og avsetter det på hvert eksemplar. Derfor kalles også teknologien for høytrykk. I tidlige versjoner ble et trykkbilde av tekst eller illustrasjon skåret ut i en hel treplate.

Det var dette prinsippet som Gutenberg forenklet og industrialiserte ved lanseringen av trykk basert på løse utskiftbare typer av bly, der hver type representerte en bokstav. Blytypene ble smeltet om og støpt på nytt når de var utslitte, og slik behøvde hver bokstav bare å skjæres ut en gang. Selv om det fortsatt gikk med mye arbeid i å klargjøre en side for trykking, var det en enorm besparelse både sammenlignet med utskjæring av hele boksider og med kalligraferte sider, som var den dominerende teknologien i Europa før Gutenberg.

Dyptrykk

Det finnes et motsatt prinsipp som kalles dyptrykk: I dyptrykk etses eller risses det furer i en plate av metall. Trykkfargen smøres ut over metallplaten og fjernes fra overflaten med en nal, men blir igjen i furene og kan dermed overføres til papir ved at trykkformen klemmes mot papiret under høyt trykk.

Denne teknikken gjorde det mulig å gjengi illustrasjoner med langt større presisjon og detaljrikdom enn med tidligere teknikker, og trykkformene tålte langt flere trykk. Fordi trykkformen er håndlaget, er den også vanskelig å kopiere presist. Disse egenskapene gjør at ståltrykk også i dag brukes i produksjon av pengesedler.

Litografisk trykk

På slutten av 1700-tallet ble det oppfunnet en reproduksjonsteknikk som ikke baserte seg på mekaniske høydeforskjeller i trykkformen, men på materialets kjemiske egenskaper – nærmere bestemt det at vann og fett frastøter hverandre. I sin opprinnelige form brukte denne teknikken plater av vannavstøtende kalkstein som ble tegnet på med syrebestandig farge. Når steinen senere ble behandlet med syre, ble de delene som ikke skulle bære trykkfarge porøse, og trakk til seg vann, mens de delene som var innfarget, beholdt sine vannavstøtende egenskaper.

Når denne trykkformen skulle brukes, ble den fuktet og påført en fettbasert trykkfarge. Fordi denne fargen bare ville feste seg der hvor det ikke var fuktig, fikk man en presis reproduksjon av det opprinnelige bildet.

Serigrafisk trykk

Til slutt må vi nevne serigrafi, der fargen føres igjennom en tynn netting av tekstil som er behandlet slik at ikke-trykkende deler av formen er tett og ugjennomtrengelig for farge. Serigrafi har vært mye benyttet til plakater og i industriell og håndverksmessig produksjon, men i liten eller ingen grad til mangfoldiggjøring av bøker eller andre trykksaker med mye tekst.

Alle trykkteknikkene som er nevnt ovenfor, er i bruk i dag, men overveiende i forbindelse med kunstreproduksjon, der vi kjenner det som tresnitt, linosnitt og xylografi (høytrykk), kobberstikk, radering, mezzotint (dyptrykk), litografi (litografisk trykk) og silketrykk (serigrafi).

---

Moderne offsettrykk

Vann og fett

Moderne offsettrykk baserer seg på det samme prinsippet som litografisk trykk. Det trykkbærende elementet er en aluminiumsplate som i utgangspunktet er vannvennlig. Denne er påført et tynt lag av et polymer som er vannavstøtende. I prosessen med å overføre trykkbildet til platen blir det vannavstøtende laget fjernet der hvor det ikke skal være trykk.

I trykkmaskinen blir denne platen spent rundt en sylinder hvor den via to separate valseverk påføres først vann og dernest fettholdig farge. Fargen vil bare feste seg der hvor platen er dekket med polymer, og slik framkommer trykkbildet på platen.

Navnet offset kommer av at trykkfargen ikke overføres direkte til papiret fra aluminiumsplaten, men blir satt av og overført via en sylinder som er kledd med en gummiduk. Denne presser mot en mottrykksylinder, og papiret passerer mellom disse for å få påført fargen.

En eller flere farger

En offsetmaskin kan bestå av mange slike fargeverk, stilt opp etter hverandre, slik at man kan trykke enten i flere farger eller på begge sider av papiret i en gjennomkjøring. Med åtte fargeverk kan man for eksempel trykke i farger på begge sider av arket – en konfigurasjon som gir god økonomi for mange typer trykksaker.

Ark eller rull

Offsetmaskiner mates enten med ark som er tilskåret i ulike standardformater, eller kontinuerlig fra rull. Det siste kalles rotasjonstrykk, og et eksempel på rotasjonsmaskiner som de fleste av oss har sett, er de store – ofte flere etasjer høye – trykkmaskinene som brukes til å produsere aviser – ferdig stiftet og brettet og i volum på flere titusener i timen.

Rotasjonsmaskiner er bygget for effektivitet og store volum, og vil derfor ofte ha noe dårligere presisjon og trykk-kvalitet enn arkmatede maskiner. Rotasjonstrykk brukes allikevel mye i bokproduksjon, især ved produksjon av romaner og lignende bøker.

Format

Den siste viktige egenskapen som karakteriserer en trykkmaskin, er trykkformatet. Trykkformatet angir det største papirformatet som maskinen kan trykke på. Dette formatet kan være i størrelser fra A4 til mer enn 150 x 100 cm. Med et større format trenger du færre trykk for å trykke den samme mengden, men det krever tilrettelegging både før og etter selve trykkingen å utnytte papirformatet optimalt. Et trykkark i offsetproduksjon vil typisk inneholde 16 eller 32 boksider.

Kompleks teknikk, kompliserte prosesser

En moderne offsetmaskin består av et stort antall bevegelige deler som skal spille sammen i kombinasjon med en følsom kjemisk balanse.

God trykkvalitet er avhengig av at denne komplekse teknologien er helt nøyaktig justert. Det omfatter for eksempel alle komponentene som fører papiret igjennom maskinen. Posisjoneringen av arket må være presis på hundredels millimeternivå. På samme vis er justeringen av sylindrene som sørger for at trykkfargen blir påført papiret, og valseverkene som fordeler trykkfargen jevnt over platen, kritisk for trykkvaliteten. Kjemien er også viktig. Riktig balanse mellom farge og vann, riktig temperatur og pH-verdi på vannet. Alt dette spiller inn, og alle disse variablene må virke likt i ett, to, fire eller åtte separate stasjoner på papirets vei gjennom maskinen.

Dessuten går det med en del tid til forberedelser før det første eksemplaret kan komme ut av maskinen. Sidene, som gjerne kommer i pdf-format fra forlaget, må legges ut i et mønster som svarer til hvordan trykkarkene skal falses (brettes) før trykksaken ferdiggjøres. Dette avhenger av formatet og sideantallet på trykksaken, hvilke råformater trykkmaskinen kan bruke, og hvordan trykksaken skal ferdiggjøres. Dersom det er farger i trykksaken, må fargeinformasjonen i pdf-filen kalibreres for egenskapene til den spesifikke trykkmaskinen som skal brukes. Når dette er klart, blir de ferdige trykkplatene eksponert og fremkalt i en egen platesetter.

Før trykkingen endelig kan begynne, må så trykkmaskinen stilles inn på formatet, papirtykkelsen og fargekonfigurasjonen til trykksaken. Platene må spennes inn i maskinen, og fargeføring og papirbanen må finjusteres ved å kjøre et antall prøvetrykk.

Trykkmaskin tilhørende det tyske Springer-konsernet. Vi teller 16 fargeverk. Det er en formidabel prosess å klargjøre en slik maskin for produksjon.

Foto: RalfR / Wikimedia Commons
 

Oppsummeringsvis er altså offsetteknologien preget av komplisert finmekanikk som er avhengig av presise innstillinger og en relativt omfattende forutgående prosess med tilrettelegging. Når tilretteleggingsarbeidet først er gjort, har teknologien svært høy kapasitet og produksjonshastighet. Disse egenskapene forklarer offsetteknologiens særegne kostnadsprofil, med relativt høye startkostnader og tilsvarende lave eksemplarkostnader, og hvorfor offset stort sett er mer lønnsomt jo høyere opplag du skal ha.

Digitale teknikker

Med framveksten av Desktop Publishing på 1990-tallet oppsto også et marked for utskrift i høy kvalitet. Apples Laserwriter og andre gjorde tilgang til utskrift i tilnærmet trykk-kvalitet nesten til allemannseie.

Laserskrivere

Laserskrivere bruker mye av den samme teknologien som vanlige kopimaskiner. I kopimaskinen sitter det en metalltrommel som blir ladet med statisk elektrisitet som trekker til seg et syntetisk fargepulver der hvor den ikke er belyst. Fargepulveret overføres fra trommelen til papiret og fikseres med varme. I laserskriveren skjer det på samme måte, men det er en laserstråle som belyser trommelen og dermed tegner trykkbildet. Laseren er styrt av en dataenhet som kalles en RIP (Raster image processor) som gjerne er kontrollert av Adobes sidebeskrivelsesspråk Postscript. Postscript er kjernen i pdf-standarden og kan i prinsippet gjengi enhver tenkelig kombinasjon av tekst og bilde.

Inkjet

En annen teknologi som har vunnet terreng de siste årene, er inkjet. I en inkjet-skriver blir ørsmå dråper av farge i væskeform skutt mot papiret fra et skrivehode med dyser som forsynes av farge fra flere reservoarer. Fordi det ikke er fysisk kontakt mellom skrivehodet og det det skrives på, har denne teknologien et større bruksområde enn lasertrykk. Den er også billigere. De fleste rimelige skrivere til hjemmebruk bruker inkjet-teknologien.

---

---

Digitaltrykk i industriell produksjon

Over årene har disse teknologiene blitt raskere, rimeligere og mer robuste kvalitetsmessig. Det har bare vært et spørsmål om tid før utstyr ble lansert som kunne brukes i industriell produksjon av trykksaker. I dag tar trykkerier som kun bruker utstyr basert på digitale mangfoldiggjøringsteknikker, stadig markedsandeler fra tradisjonelle offsettrykkerier.

Selv om de to digitale teknologiene er innbyrdes ganske ulike, har de det til felles at trykkbildet tegnes direkte ved hjelp en datamaskin, uten å behøve å gå om mellomliggende medier som offsetplater. Dette har to store fordeler i en grafisk produksjonsprosess. Den ene er at omstillingstiden for utstyret blir mye kortere, slik at trykkeriet får bedre utnyttelse av utstyret sitt. Den andre er at det blir bedre muligheter til å lage individuelt tilpassede trykksaker. Så lenge formatet og papiret er det samme, kan en digital trykkmaskin endre innholdet mellom to eksemplarer i et opplag av en trykksak uten å stanse.

I tillegg er teknologien enklere enn offset rent mekanisk. Det er færre bevegelige deler som må finjusteres og kan gå i stykker, og man slipper problematikken rundt styring av vann- og fargetilførsel.

Alle disse egenskapene legger tilrette for at arbeidsprosessene forenkles, både før og etter selve trykkingen. Den typiske digitaltrykkmaskinen får instruksene sine direkte fra et digitalt styringssystem. Den kan skifte innhold under kjøring og har gjerne en maskin koblet på som tar seg av innbindingen med en gang – i hvert fall når det gjelder pocketbøker.

Stadig bedre kvalitet

Når trykkvaliteten dertil kommer opp på et nivå som begynner å konkurrere med offset, så begynner også de profesjonelle kundene å melde seg. Du kan stort sett ikke se forskjell på en roman produsert i offset- eller i digitaltrykk i dag. Laserbasert digitaltrykk vil også gjengi fotografier, tegningen og diagrammer med utmerket kvalitet. For normalt utstyrte og påkostede bøker vil trykkvaliteten sjelden være grunn nok til å velge bort digitaltrykk.

Kostnadsprofilen annerledes enn offset

I digitaltrykk kreves det altså langt lavere innsats for å sette i gang en produksjon. Både når det gjelder trykking og innbinding (fordi innbindingsutstyret er integrert).

Allikevel er eksemplarkostnaden – hva det koster å produsere et enkelteksemplar når utstyret er klargjort – høyere. Det skyldes både dyrere forbruksmateriell, og at utstyret, regnet i forhold til produksjonskapasiteten, fortsatt er dyrere enn offset. Dette gjør at digitaltrykk blir billigere enn offset i lave opplag, men dyrere i høye opplag. Skjæringspunktet flytter seg hele tiden, og vil variere med bokas format og utstyr. Du kan lese mer om dette i vår artikkel om bokøkonomi, som du finner her.